tirsdag 2. februar 2010

Noen hestetanker på en tirsdag...

Satt og surfet på nettet da jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt de viktigste anbefalingene for avstander mellom hinder... så jeg søkte det opp og vips kom jeg inn på en side der alt stod kort og godt forklart.

Avstandene gjelder for hinder fra 45 til 90 cm høyde og måles fra landingspunktet på det ene hinderet til avsprangspunktet ved det andre hinderet. (kilde: www.horses.net.nz)



Lurer forresten på å investere i et par nye boots til Emily med permanente isbrodder i. Så kan Boa bootsene som jeg har brukes på barmark og så slipper jeg å fjerne og montere brodder hele tida... Må jo ha utstyret i orden nå som jeg er avhengig av at andre skal trene Emily for meg... Sigbjørn har begynt å forhandle Renegade boots (de har jeg bilde av i et tidligere innlegg her på bloggen). Synes de er kjempetøffe og har veldig lyst til å prøve dem på Emily. Problemet med Boa bootsene var jo at de var så trange å få på at begge hestepasserne mine har gitt opp etter et forsøk. Det er ikke bra det heller... Så selv om jeg får det til hjelper det ingenting nå når jeg ikke er der til å gjøre det! Vi får se hva lommeboka tillater. Men det hadde uansett vært supert å fått prøvd dem in action.

søndag 17. januar 2010

Nova kurs i Animal communication på Langedrag 2010

I dag er det akkurat en uke siden Nova kurset ved navn "Animal communication" startet opp på Langedrag. Vi var rundt 30 deltakere, de fleste av oss var PhD studenter fra de nordiske landene.



En av hovedattraksjonene var selvfølgelig ulvene som de hadde der. Det var to forskjellige innhegninger. En innhegning med 3 sosialiserte ulver som hadde vokst opp sammen med mennesker. I den andre innhegningen var det 10 "ville" ulver som fortsatt hadde beholdt skyheten til mennesker.





Vi fikk faktisk lov til å bli med inn til de "ville" ulvene. Det var veldig viktig at vi gikk i samlet flokk ned til en plass midt i innhegninge, der vi satte oss ned og ventet på at ulvene skulle komme nærmere.







I førsten holdt de god avstand og viste ikke den helt store nysgjerrigheten for oss. Vi fant en ulvebærsj som vi undersøkte mens vi ventet. Andrè fortalte at det var viktig å fôre disse ulvene med kjøtt som hadde pelsen på siden de spiser alt (også bein). Pelsen legger seg utenpå lorten og beskytter slik at beinrestene ikke lager sår på vei ut...









Etter hvert kom ulvene nærmere for å undersøke. De tre hvalpene fra i fjor var hele tiden fremst og kom ganske nært. For noen flotte dyr!


De hadde også et villsvin ved navn Vilde som elsket oppmerksomhet og syntes at det å bli klødd på ryggen var helt på sin plass.

Langedrag ligger høy med flott utsikt. Vi var i utgangspunktet redde for at det ville bli kaldt. Den første dagen var det mange og tyve minus men været slo om og de påfølgene dagene var det bare -12 og -7.... Vi var forberedt på -30...


De hadde også Yak fe som gikk på utegang, men etter sporene i snøen å bedømme beveget de seg ikke mer en høyst nødvendig i kulda.






En annen kuriositet var Moufflon sauen. Dette er den originale Europeiske villsauen og ligner i stor grad på den norske villsauen i størrelse og farger. Men det var interressant å merke seg at de ikke hadde særlig tykk ull. Det var mer som en pels å ta på med marghår og underhår...















Vi fikk lov til å gå inn til dyrene på tunet og klappe og klø på dem så mye som vi ville. Det var bare en regel: ikke ta dem på hornene! Jeg tror kanskje det kan være nøkkelen til at ingen av dem så ut til å ville stange oss heller.


Dyrene stilte seg opp og prøvde å sole seg etter beste evne. Her en Highland Cattle ku...
















Mens oksen i flokken var en del større og hadde veldig mye lenger horn.

Vi fikk også være med inn og hilse på reinsdyra og polarreven.










En skulle kanskje tro at reinen bare eter reinlav på vinteren men høy var tydeligvis også brukbart.




Dette er rådyrkalven "Buddy" som ble reddet etter at mennesker hadde funnet han liggende alene i skogen. Moren hans hadde sikkert kommet tilbake bare menneskene hadde gått sin vei, men i stedet tok de kalven med seg hjem. Det var ikke så lurt, snart var det for seint å sette kalven tilbake ut i skogen igjen og den måtte ha melk for å overleve. Dermed fikk den en fostermor på Langedrag og ble svært sosialisert på mennesker.



"Buddy" bor sammen med elgen "Svea" som også ble fostret opp av mennesker etter å ha mistet moren sin som kalv.




Vi ble med inn i innhegningen og stod i ring med godbiter slik at Svea og Buddy kunne går rundt og forsyne seg hos alle.




















Vi tok like gjerne med oss Svea tilbake til tunet da vi var ferdige med besøket hos elgene.















Mens vi stod der og pratet om hva vi hadde sett i løpet av dagen, ble en av hestene veldig interessert i den brune skapningen vi hadde med oss.


Monolisa som hesten het, strakk seg som best hun kunne over gjerdet og humret til elgen. Hun ville veldig gjerne hilse på den...



Svea derimot var bittelitt skeptisk til denne blonde skapningen...






Men med litt overtaling fra matmor fikk de hilst på hverandre.




















De hadde også gaupe på Langedrag og det er svært fasinerende kattedyr. Her viser Tuva (som eier stedet) hvordan hun kommuniserer med gaupene slik at de forstår at de må vente til hun er klar til å gi dem maten.

De har ca 25 hester på vinterstid og rundt 40 hester om sommeren på stedet. Hestene brukes i rideskole og leirskoledrift og det var kun fjordinger der. Jeg var ute og rei en av dagene og fikk utdelt en sprek, 21 år gammel frøken ved navn Ronja. Morsomt det, men det fikk meg også til å savne Emily nesten enda mer.

Her er et bilde av Emily som jeg tok i jula.















søndag 29. november 2009

Noe må gjøres!

Hadde besøk av Kleo i helga. Vi satt i går og så på Stockholm horse show i Globen, et opptak på svensk tv 2... Det ER rimelig graverende mye av det man ser. Hester som sliter med å stokke kroppen og beina over hindrene, topprytter som river i tøyler og hugger med sporer... Det gir en stygg smak i munnen.
Jeg holdt på å få sjokk under et innslag der de viste fra hvor allsidig rasen KWPN var. Der kom de inn på banen med et tospann, en enkeltforspent hest for vogn og en spranghingst som drev og hoppet diverse hinder. Kjørehestene hadde hodet i en ekstremt høy posisjon, de hadde skylapper og spesielle hylser på halereimene tvang halene deres til å stå ut og opp... Sånne innretninger har jeg aldri sett før og merket at jeg reagerte ganske kraftig på dem! Tenk deg selv hvordan det føles for en hest å ikke kunne dekke til sine sårbare deler der bak. Hesten bruker jo også halen og halestillinger i kommunikasjon og daglig kroppspråk. En hest som er usikker eller redd vil ofte trykke halen ned og nesten inn under seg. Her var ikke det et alternativ tydeligvis. Jeg ble kvalm. Dette utstyret burde vært forbudt! Ikke nok med at hestene er spent inn i alle slags tømmer og reimer, at hodet deres er så høyt at det ser fullstendig unaturlig ut og at de skal trave rundt der med skyhøye frambeinsføringer med de får ikke lov til å bestemme over halen sin heller! Nå må det være nok snart!

Så i samme tvinnslag holder Jean Francois Pignon sitt verdenskjente show med seks løse hester på banen som han kontrollerer kun ved hjelp av stemmen. Det er vakkert å se på, men det provoserer meg så intenst når kommentatorene sitter der og lurer på om dette kunne gå an å gjøre med hvilken som helst hest? Om hestene opplever dette "bare" som lek og om det ville være annerledes for sprang og dressurhester på høyt nivå som var "på jobb"....??

Jeg forstår faktisk ikke forskjellen. Hvorfor kan ikke sportshester på høyt nivå også trenes slik at det hele blir en lek - på deres premisser? Hvorfor skal vi akseptere at vi under trening av hesten i forskjellige klassiske disipliner utsetter hesten for noe den ikke vil, kan eller har forutsetning for å gjøre? Og da protesterer hesten som regel, men bruker vi bare enda sterkere hjelpemidler og tvinger hesten inn i den formen som vi krever av den... og så skal vi liksom krangle med den... til hesten til slutt gir opp og oppfører seg som om den er "på jobb"....
Jeg mener at hvis den eneste grunnen til at du sitter oppå hesten og rir eller trener den - er fordi hesten skal gjøre en jobb for deg koste hva det koste vil, ja så foreslår jeg at du heller kjøper deg moped! Mopeden kan også ta deg til medaljer, heder og ære men uten at den får fysiske og psykiske skader av det i prosessen. Mopeden er en død ting, og hvis du behandler hesten din som en død ting kan du ikke komme noen vei utenom regelrett dyreplageri!
Dette utstyrsopplegget som blir mer og mer fantasifult er det også flere enn meg som har reagert på. Den amerikanske kunsteren Michelle Guillot har tegnet en serie av futuriske innretninger som hun ser for seg vil komme i framtiden. Hun forklarer nøye hvordan dressursporten har utviklet seg fra dagens nivå og fram til det hun kaller super prix i år 2058 der hestene er avlet til muskeklumper som trenes med innretninger som " the spine cranker" og saler som er harde under slik at hesten former seg etter salen og ikke omvendt.....
Dette er humor med en seriøs undertone og det er skremmende hvor mange av disse innretningene som faktisk finnes og brukes i dag, i noe mindre ekstrem form vel å merke. Besøk hjemmesiden på: http://pixofthelitter.net/pixofthelitter_007.htm

søndag 18. oktober 2009

Nytt om skadestatistikk

I Sverige har en doktorgradsstudent avslørt at den vanligste skaden svenske varmblodshester sliter med er leddproblemer...

Les mer her:

http://epona.tv/dk/nyheder/vis/artikel/svensk-statistik-over-skader/?tx_ttnews[backPid]=285&cHash=66c307e658

Nederst på siden kan du også laste ned hele doktorgradsavhandlingen, for de spesielt interesserte.

Artikkel i Nationen om naturlig hestehold

Her kan dere lese intervjuet med Kleo og Sigbjørn på Handnessgarden. Jeg synes det er helt fantastisk at noen tar til orde mot denne "burhestdrifta" som er så vanlig nå til dags.




























Dobbeltklikk på bildene så kommer de opp i stor størrelse. Da blir også teksten forhåpentligvis lesbar.
Visste du f.eks. at en spørreundersøkelse gjennomført av en masterstudent ved UMB avdekket at hele 84 % av den 268 stallene som ble spurt hadde hestene sine i individuell oppstalling på boks, mens 1,5 % holdt hestene sine oppbundet på spilttau? Dette er et langt høyere tall for individuell oppstalling enn det som tidligere er funnet i Danmark og Sveits. Også mesteparten av hestene ble holdt enkeltvis i luftegårder hver dag, men det kom i tillegg fram at det fortsatt finnes staller som har mye mindre luftegårder enn det som er minstekravet på 300 kvm per hest. I tillegg var det ikke alle hestene som fikk komme ut i luftegård hver dag, selv om det er forskriftsbestemt at alle hester skal ut minst 2 timer per dag hvis de står på spilt. Står hesten derimot på boks kan noe av denne tiden erstattes med tvungen mosjon (ridning, kjøring, skrittemaskin etc.). Noe av et mest alvorlige som denne undersøkelsen avdekket var imidlertid at langt de fleste stallene hadde mangelfull eller ingen ventilasjon av stallbygningen der de fleste hestene stod. Selv om mange oppgav at de hadde mekaniske ventilasjonssystem, kom det også fram at de brukte åpne dører og vinduer som luftekanaler. Dette vil i praksis punktere et mekanisk ventilasjonsanlegg som enten drives av overtrykk- eller undertrykk i rommet. Mange stallrom var opprinnelig bygd som fjøs eller lager/garasjer med mindre enn 2,5 meter takhøyde. Videre var det enkelte som skrev at selv om de hadde vifte i stallen ble denne bare slått på ved behov. Dette er alvorlige opplysninger for Mattilsynet som bør ta et krafttak og kontrollere staller mer hyppig. Det forundrer meg ikke det spor at luftveislidelser er et stadig vanligere problem hos norske hester i dag.
Resultatene fra denne spørreundersøkelsen kan du lese i detalj ved å låne masteroppgaven til Therese Larsen Kirkeby, 2007 avlagt ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, UMB. Dataene er videre behandlet av undertegnede og vil publiseres i Norsk Veterinærtidsskrift om ikke så lenge.

søndag 30. august 2009

Noen som vil kjøpe en Nordlandsvallak?

Saras Gromgutt er til salgs.... Les hele annonsen på finn her:

Sommeren 2009 - Emily flytter tilbake til Leirfjord

Da Emily ble sluppet inn i flokken på Nybrot var det 8 hester som gjerne ville hilse på henne - samtidig... Hun tok seg noen runder rundt i gjerdet og prøvde å hindre at alle skulle snuse på henne samtidig, mens jeg løp etter og bad til høyere makter om at det måtte gå bra og at hun ikke snublet eller satte seg fast i bergene.


Det er ikke til å stikke under en stol at topografien og underlaget er veldig annerledes fra østlandet der hun har stått nå i 5 år. I fjor sommer var hun ikke med nordover for da hadde vi så kort sommerferie. Derfor var det nå hele 2 år siden sist hun hadde møtt de andre hestene i flokken.

Det gikk heldigvis veldig bra. Luna og Lucas trakk seg litt tilbake og lot den yngre garde gjøre seg ferdig med hilsingen før de avgjorde status.




Emily kom øyeblikkelig i brunst også og viste seg fra sin fineste side...








Luna og Lucas holdt seg litt i bakgrunnen og ventet på sin tur. De kjenner jo også Emily godt fra før.









Halvsøstera til Emily, Lyse teamet opp med henne ganske fort og den første timen gikk Emily og Lyse som om de skulle vært bundet sammen i tospann... Morsomt å se på.












To dager etter at vi kom fram dro jeg og Alf Terje ut på langtur i skogen. Alf Terje rei Emily mens jeg lånte Sara.


Vi bandt dem i hvert sitt tre og knøt tauet høyt opp på stammen slik at det skulle bli vanskeligere for dem å sette fast beina sine etter som de gikk rundt og beitet. Vi hadde oss en kort rast før det var på tide å fortsette den lange turen helt over til Fagervika.


Vel framme i Fagervika fikk Emily og Sara komme inn i et gjerde med masse mat.


Dagen etter hentet vi Gromgutten og Lykke til å holde dem med selskap i Fagervika og jobben som ugressbeitere gjorde de veldig bra.

Først transporterte vi Sara og Emily tilbake til Nybrot ved hjelp av hestehengeren, deretter fikk Gromgutten og Lykke lastetrening og skyss. Det gikk over all forventning og unghestene gikk rett på hengeren. Flinke!


En kveld vi drev og stable ved, hyret vi Emily som plenklipper og hun var meget fornøyd med det. Hun gikk aldri langt av gårde men holdt seg i nærheten av oss og beitet målrettet hvert eneste grønne strå i omegn.